Jeg er blitt en sart sjel etter at jeg ble mor, det var helt tydelig i forrige uke. Da jeg skulle forberede emnet fattigdom i samfunnsfag, endte det, etter et par bildeserier fulle av elendighet funnet på YouTube og en diger klump i halsen, med at jeg kastet meg over tastaturet, gikk inn på Plan Norge og registrerte meg som fadder. Har nå utvidet familien med en jente på 14 år fra Guatemala. Det føles bra! Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
Det er ikke til å holde ut å tenke på at det beløpet vi i EU og USA bruker på parfyme og kosmetikk årlig, er nok til å løfte alle verdens fattige ut av fattigdom. Det er mer enn nok til å holde alle med rent vann, mat, utdannelse og helsetjenester. Barn dør i hopetall av mangelsykdommer og diarè, som kunne vært kurert med litt saltvann intravenøst! En gjennomsnittlig norsk familie kunne sikkert holdt en hel afrikansk landsby mette med den maten vi kaster hver dag. Hvorfor er verden blitt slik?
Årsakene er selvsagt sammensatte og nesten like mange som det er fattige land. Historiens gang med kolonialisering, derav følgende borgerkriger og de rike, europeiske landenes utnytting av de fattige må selvsagt ta sin del av skylda for at verden kom skjevt ut. Men hvorfor opprettholder vi, mer eller mindre bevisst, fortsatt det samme mønsteret? De rike i nord hegner om sine handelsmarkeder, subsidierer sine bønder, skaper overproduksjon og dumper overskuddet i de fattige landene, som ikke klarer å konkurrere på pris og ikke får innpass på de rikes marked. For ikke å snakke om u-landenes utenlandsgjeld, gjerne tatt opp i de glade 70-årene av en gal diktator som brukte dem på fest og moro mens undersåttene sultet, og nå sliter med å betale tilbake renters renter.
Noe positivt er det imidlertid å trøste seg med, sterke røster som taler for å ettergi gjelden til de fattigste landene, FNs formidable innsats i konfliktområder og stadig flere Fair Trade-produkter, håper det fortsetter slik… Hva gjør du?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar