onsdag 14. mars 2012

Puff


Mitt første "strikkemøbel"! Strikket med to tråder Easy fra SandnesGarn og pinne nr. 10.
Oppskriften er enkel: Legg opp 40 masker og strikk til arbeidet måler ca. 120 cm. Sy sammen kortsidene og snurp sammen den ene enden ved først å trekke tråden gjennom hver femte rille, og deretter en ny tråd gjennom hver femte rille imellom. Snurp begge sammen, knytt og fest.
Deretter skal den fylles. Jeg brukte fire dyner fra IKEA (de billigste og tynneste til kr. 19).
Tips: kjøp litt stoff i samme farge som puffen (gjerne et dynetrekk på IKEA) og legg nedi som en "pose" slik at du dekker sidene før du stapper oppi dynene. Dette for å unngå at de hvite dynene lyser gjennom. For at puffen skal få (og beholde) fin fasong, er det lurt å lage en ball av den første dyna og deretter pakke den inn i en og en dyne.

mandag 12. mars 2012

Pinneetui

Jeg nevnte for husbonden at jeg ønsket meg et pinneetui til jul, så jeg kunne ha oversikt over strikkepinner og heklenåler. Han var tydeligvis i det kreative hjørnet, for han kjøpte garn og strikkeoppskrift til meg så jeg kunne strikke det selv. Her er resultatet:


Kan rulles sammen, eventuelt kan man sy på en knapp eller to. Det grå underlaget og de røde flettene er strikket hver for seg, så er flettene sydd på og til slutt er det tovet i vaskemaskin på 40 grader. Oppskriften står i hefte nr. 14: Toving fra SandnesGarn.

tirsdag 6. mars 2012

Like sant som jeg er lykkelig


(Gudinnen Laxmi, står for framgang, rikdom, hell og lykke)

VG Helg, lørdag 3.mars 2012:
”Mormor og venninnene vasket klær i elva til hendene var vasne, drakk kaffe og skravlet om ungene mens de stoppet strømper. De ante så vidt at det fantes folk med ”dårlige nerver”. I dag viser tall fra SSB at psykisk lidelse er den vanligste diagnosen fastleger gir – 12 prosent får denne diagnosen.
- Vi hadde ikke tid til å tenke på meningen med livet, sier mormor.”
Samme uke, i en britisk tabloidavis: en australsk sykepleier som pleide døende, eldre mennesker har skrevet boken ”The Top Five Regrets of the Dying”. To av tingene som aller flest angret på på dødsleiet, var: Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere” og ”Jeg skulle ønske jeg hadde mot til å leve det livet jeg ønsket, ikke det livet andre forventet av meg.”
Når jeg leser disse to artiklene, klarer jeg ikke fri meg fra tanken på at noe er alvorlig galt i samfunnet vårt i dag. Materielt sett har vi aldri hatt det bedre. Vi har aldri hatt flere valg og større mulighet til å leve livet vårt slik vi ønsker. Likevel blir stadig flere deprimert.
Det er noe hjerteskjærende over den ekstreme overfloden vi velter oss i. Hvis naboen har ny BMW og hytte ved sjøen, vil vi også ha det. Hvis alle ungene i barnehagen har dyre, eksklusive klær og får delta på dyre og tidkrevende fritidsaktiviteter – ja, så synes ikke jeg at jeg kan være noe dårligere. Mine barn skal få et så godt utgangspunkt som jeg er i stand til å gi dem – selv om det ikke var et slikt liv jeg ønsket å leve. Jeg vil ikke at barna mine skal bli overfladiske og kravstore – samtidig som jeg bidrar til å gjøre dem til nettopp det.
Vi har mistet det som betyr noe av syne. Jeg leser om sultkatastrofer og barn som fryser i hjel i andre deler av verden, mens jeg selv sikkert kaster mat nok til å brødfø en liten familie hver eneste uke, og ungene har så mye klær at de knapt har rukket å prøve alt sammen før de vokser fra dem. Jeg kjenner daglig på meningsløsheten i dette, og lengter etter å få bruke meg selv der jeg trengs, virkelig gjøre en forskjell. Jeg har fadderbarn, jeg gir hver gang jeg har mulighet, både penger og klær, men det er en dråpe i havet. Jeg er likevel fanget i denne overfloden. Jeg drømmer om å ta med meg familien min til et sted vi kan gjøre en forskjell, slik at ungene kan få komme ut av denne oljebobla og se hvordan verden virkelig er.
Vår velstand skaper stadig mer overfladiskhet, større forventninger og høyere krav. Vi har kunnskap, råd og mulighet til å leve akkurat det livet vi ønsker, og få maksimalt ut av våre forutsetninger. Og kanskje er det nettopp dette som gjør oss deprimerte: kravene til oss selv blir for høye, og fører med seg dårlig samvittighet og en følelse av mislykkethet.
Mennesker som mangler det meste av materielle goder, er kanskje minst like lykkelige som oss. En undersøkelse om lykke og rikdom fra 2007 konkluderer som følger:
I verden finnes nå et kjempeparadoks: Den rike verden - som blir stadig rikere - har også mer depresjon, mer alkoholisme og kriminalitet nå enn for 50 år siden. Dette er underlig, bemerkelsesverdig og oppsiktsvekkende. Vi har bare ikke merket virkningene av det ennå, fordi måten vi tenker om penger på ikke har gjort det lett for oss å ta det inn.

Det er en skjult velsignelse i alt som skjer, sa prinsesse Märtha Louise i forbindelse med jordskjelvet i Japan. Kanskje finanskrisen i den vestlige verden kan vise seg å bli en slik skjult velsignelse, i det at vi finner tilbake til hva som egentlig betyr noe i livet..?