tirsdag 6. mars 2012

Like sant som jeg er lykkelig


(Gudinnen Laxmi, står for framgang, rikdom, hell og lykke)

VG Helg, lørdag 3.mars 2012:
”Mormor og venninnene vasket klær i elva til hendene var vasne, drakk kaffe og skravlet om ungene mens de stoppet strømper. De ante så vidt at det fantes folk med ”dårlige nerver”. I dag viser tall fra SSB at psykisk lidelse er den vanligste diagnosen fastleger gir – 12 prosent får denne diagnosen.
- Vi hadde ikke tid til å tenke på meningen med livet, sier mormor.”
Samme uke, i en britisk tabloidavis: en australsk sykepleier som pleide døende, eldre mennesker har skrevet boken ”The Top Five Regrets of the Dying”. To av tingene som aller flest angret på på dødsleiet, var: Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere” og ”Jeg skulle ønske jeg hadde mot til å leve det livet jeg ønsket, ikke det livet andre forventet av meg.”
Når jeg leser disse to artiklene, klarer jeg ikke fri meg fra tanken på at noe er alvorlig galt i samfunnet vårt i dag. Materielt sett har vi aldri hatt det bedre. Vi har aldri hatt flere valg og større mulighet til å leve livet vårt slik vi ønsker. Likevel blir stadig flere deprimert.
Det er noe hjerteskjærende over den ekstreme overfloden vi velter oss i. Hvis naboen har ny BMW og hytte ved sjøen, vil vi også ha det. Hvis alle ungene i barnehagen har dyre, eksklusive klær og får delta på dyre og tidkrevende fritidsaktiviteter – ja, så synes ikke jeg at jeg kan være noe dårligere. Mine barn skal få et så godt utgangspunkt som jeg er i stand til å gi dem – selv om det ikke var et slikt liv jeg ønsket å leve. Jeg vil ikke at barna mine skal bli overfladiske og kravstore – samtidig som jeg bidrar til å gjøre dem til nettopp det.
Vi har mistet det som betyr noe av syne. Jeg leser om sultkatastrofer og barn som fryser i hjel i andre deler av verden, mens jeg selv sikkert kaster mat nok til å brødfø en liten familie hver eneste uke, og ungene har så mye klær at de knapt har rukket å prøve alt sammen før de vokser fra dem. Jeg kjenner daglig på meningsløsheten i dette, og lengter etter å få bruke meg selv der jeg trengs, virkelig gjøre en forskjell. Jeg har fadderbarn, jeg gir hver gang jeg har mulighet, både penger og klær, men det er en dråpe i havet. Jeg er likevel fanget i denne overfloden. Jeg drømmer om å ta med meg familien min til et sted vi kan gjøre en forskjell, slik at ungene kan få komme ut av denne oljebobla og se hvordan verden virkelig er.
Vår velstand skaper stadig mer overfladiskhet, større forventninger og høyere krav. Vi har kunnskap, råd og mulighet til å leve akkurat det livet vi ønsker, og få maksimalt ut av våre forutsetninger. Og kanskje er det nettopp dette som gjør oss deprimerte: kravene til oss selv blir for høye, og fører med seg dårlig samvittighet og en følelse av mislykkethet.
Mennesker som mangler det meste av materielle goder, er kanskje minst like lykkelige som oss. En undersøkelse om lykke og rikdom fra 2007 konkluderer som følger:
I verden finnes nå et kjempeparadoks: Den rike verden - som blir stadig rikere - har også mer depresjon, mer alkoholisme og kriminalitet nå enn for 50 år siden. Dette er underlig, bemerkelsesverdig og oppsiktsvekkende. Vi har bare ikke merket virkningene av det ennå, fordi måten vi tenker om penger på ikke har gjort det lett for oss å ta det inn.

Det er en skjult velsignelse i alt som skjer, sa prinsesse Märtha Louise i forbindelse med jordskjelvet i Japan. Kanskje finanskrisen i den vestlige verden kan vise seg å bli en slik skjult velsignelse, i det at vi finner tilbake til hva som egentlig betyr noe i livet..?


1 kommentar:

  1. Takk for tankevekkende innlegg! Vi trenger å ta en pause og reflektere innimellom.
    Mens jeg var i jobb hendte det ikke sjelden at elever ikke ønska seg noe til jul, for de hadde alt. Og det var ikke ungenes skyld!
    Jeg stikker nok innom og leser en gang til...
    Ha en fin dag!

    SvarSlett